Den borgerlige plikten er gjort, og denne McCain-velgeren har nok en gang valgt det eneste fornuftige: Venstre.
Hvordan går det an å stemme McCain i november og Venstre påfølgende september? Forskjellige omstendigheter krever forskjellig politikk, men først og fremst handler det om å være politisk uavhengig. Så snart man lar seg fengsle av et parti, er slaget tapt. Venstre var ikke en selvfølge for meg; etter å ha stemt på dem i 2005 måtte jeg i år nøye vurdere hvilket av partiene jeg kunne realistisk stemme på.
I 2003 stemte jeg Ap i Bergen, kanskje mest fordi jeg fremdeles da anså meg selv som en demokrat (som raskt endret seg i løpet av året), og Ap er det nærmeste man kommer demokratene i norsk forstand. Med Ap i regjering i fire år, og en rekke ting jeg ønsket skulle vært bedre, meldte de seg ut av gjengen av aktuelle kandidater.
Frp har jeg aldri seriøst vurdert, ikke fordi “alle” mener at det er galskap, og latterliggjør deg hvis du engang tenker tanken – som en McCain-velger i Norge vet jeg hva det går ut på og takler det fint. Grunnen er rett og slett at partiet ikke appelerer til meg, til tross for at et flertall av partitestene i nettavisene mener jeg burde stemme på dem. Noen fornuftige idéer har dem, men det meste blir uprøvd, useriøst, og mest for å erte på seg de andre partiene.
Så da sto det mellom Høyre og Venstre, latterlig nok som det høres ut. Jern Erna og gjengen hennes er sikkert god og grei, men de har ikke det lille ekstra som trengs. Lars Sponheim holder fast ved det han mener, og er ikke redd for å si ting som de er, selv om det går utover mulighetene for borgerlig samarbeid.
Venstre representerer den samme ånden som jeg innehar politisk: en uavhengig sjel som tenker sjæl og ikke er redd for å si det.
Det er litt av samme grunn jeg valgte McCain. Vi trenger flere politikere som tør å si ting som de er, trosse sitt eget parti eller sin egen side innenfor politikken når det bør gjøres, og stå på prinsippene sine.
Selv om jeg er uenig med Venstre om datalagringsdirektivet og deres beinharde motstand mot å samarbeide med Frp, respekterer jeg slike resonnement mens resten av de politiske partiene hestehandler seg frem til makt og innflytelse.
