«Kjernen. Nobel-kritikerne våger ikke å antyde hvem som har fortjent fredsprisen bedre enn Barack Obama. For kritikkens kjerne er ikke misnøye med det han har gjort, men forventninger om at Obama skal gjøre så mye mer.»
Harad Stanghelle forsøker sitt beste på å redde denne katastrofale fredsprisen, i det Obama kjapt stikker innom Norge for det som må være en av de pinligste turene han har måttet ta hittil i karrieren sin.
Nei, Harald, det er ikke slik at ingen våger å antyde hvem som fortjener prisen mer enn Obama. Mediene snakket jo hett om hvem som kom til å få den før det ble avgjort, og da var Obama bare tatt med i diskusjonen som en slags morsom spøk. Hvem som helst av de som var favorittene før Obama stjal showet hadde fortjent den mer enn ham. Problemet er at disse personene ikke har like høy kjendisfaktor som Obama, som gjør at ingen kan faktisk navngi dem.
Man kan glatt argumentere for at Twitter fortjener fredsprisen mer enn Barack Obama, for deres rolle i det som skjedde i Iran og andre steder i år. Med Twitter fikk iranere en stemme ut mot verden som de ikke har hatt tidligere, som virkelig var til «brorskap mellom nasjonene» slik Alfred Nobel ville likt.
Den eneste grunnen, da, for at ingen “våger” å antyde hvem som fortjener den mer enn Obama er fordi alle de andre som fortjener den (som mange tidligere vinnere av prisen) er ganske anonyme og ukjente for omverdenen. Her ligger noe av problemet med å gi den til Obama – uansett hva han måtte ha gjort for å fortjene den: han trenger ikke oppmerksomheten, innflytelsen, og støtten som fredsprisen er ment å gi til dem som kjemper for fred.
Veldig spesielt at en veteran som Stanghelle skal komme med svada som dette:
Det betyr at USA aktivt engasjerer seg i atomnedrustning, og at supermakten igjen ser på FN som et viktig internasjonalt instrument. Barack Obama har gravlagt det konfliktskapende rakettskjoldet, og slik lagt grunnlaget for at en ny avtale med Russland er like rundt hjørnet.
George W. Bush gjorde mer for atomnedrustning enn Barack Obama har gjort. Under Bush fikk man fjernet Libya som atomvåpenutvikler, AQ Khan-nettverket ble opprullet, Irans atom(våpen)program ble avslørt (som IAEA og El-Baradei fikk fredsprisen for), og Bush fikk på plass avtaler rundt verden for sikring og nedrustning at atomvåpen. Det eneste Obama har gjort hittil er å snakke som en missedronning om en verden uten atomvåpen. Bravo!
FNs rolle under Bush har alltid vært sterkt underdrevet, for hvem var det som gikk til FN for å ordne opp i situasjonen i Irak som man hadde egentlig gitt opp siden Clinton bombet dem i 1999? Bush gikk til FN også når det gjaldt 9/11 og Afghanistan, som grunnla den internasjonale innsatsen man nå ser i Afghanistan. Var det ikke også Bush som jobbet med EU, FN, og IAEA for å få kartlagt og verifisert det nyoppdagede atomprogrammet til Iran? Obama har måttet ty til Bushs Iran-politikk når hans egen ikke har kommet noen vei.
En ny avtale med Russland er like rundt hjørnet? Var det ikke det man sa flere måneder siden, også? Hvor har det blitt av den? Russland gikk tilbake på en avtale de sa de skulle bli med på, og Obama har fremdeles ikke fått noe igjen for hans nedbygning av et ikke-eksisterende rakettskjold. Det eneste han har gjort er å skremme vettet ut av de øst-europeiske landene som så på rakettskjoldet som deres håp om å skjermes et stadig mer hissig Russland. Mener Stanghelle at dette virkelig er noe som skaper fred?
Neste Stanghelle sier er vel at Obamas innsats med Iran og Nord-Korea har vært en suksess. Haha. Håp og forandring selger bare til de som vil være med på det, og det vil dessverre ikke dem som vi har problemer med her i verden. Det er derfor det er absurd å gi fredsprisen til noen som egentlig bare har pratet mye om fred, forsoning, og brorskap – ting skjer ikke bare fordi du snakker om det.
Mer naïveté fra Stanghelle:
Som ingen annen politiker det siste tiåret har Barack Obama brukt håp som politisk drivkraft og mobiliseringsgrunnlag. Det hjalp ham til å vinne et valg, men ingen av oss vet hvor langt det rekker i møtet med realpolitikkens brutale krav. Håpets kraft er likevel en størrelse i seg selv – også i internasjonal politikk!
Ingen vet hvor langt håp rekker i møtet med realpolitikkens brutale krav? Hei, Harald, har du fulgt med det siste året?
Nord-Korea har vært på sitt verste muligens siden Korea-krigen; Iran har gitt fingeren til FN, IAEA, og hele verdenssamfunnet; Kina begynner å skjelve i buksen i redsel for at deres investering i amerikansk gjeld kommer til å være like mye verdt som 3 milliarder euro i filmen «2012»; Polen og andre øst-europeiske land frykter et styrket Russland grunnet Obamas svik, og har mareritt om at det som skjedde i Georgia vil skje med dem; Storbritannia har ikke hatt et like dårlig forhold til USA som nå på veldig lenge; Frankrikes president har nærmest gitt opp på Obama totalt; Russland sitter og ler av Obama mens de vinner hver eneste runde med poker de spiller; så kan man begynne på alle håpene innenfor USA som har gått i grusen når de ble møtt av realpolitikken.
Vi vet ikke hvor langt Obamas håp-kraft rekker i møtet med realpolitikken? Våkn opp Harald, før du går glipp av Obamas første år som president.
En ting skal Harald ha, han skjønner iallfall at fredsprisen har skapt en enorm fallhøyde for både Obama og Nobelkomitéen. Det kan være litt derfor Obama har gang på gang lagd færre og mindre planer for hans Oslo-tur, skjermet seg fra både det tradisjonelle CNN-intervjuet og en pressekonferanse – mannen vil ikke være her fordi han selv vet han ikke fortjener det.
Og for å være Obama, er det en ganske stor forandring.
