Tilhengerene av datalagringsdirektivet har nå begynt å bli litt for varme i trøya med å argumenter for det, og har begynt å slurve grådig.
En IKT-etterforsker i Bodø leverer følgende argument for direktivet i en pressemelding fra NTB:
- Hvis datalagringsdirektivet hadde vært vedtatt, ville denne saken hatt et dramatisk mye større omfang. I dag har ikke teleleverandørene lov til å lagre elektronisk trafikk lenger enn 21 dager. Av våre 50 forespørsler på konkrete hotmailadresser, fikk vi bare ut data som sporet barnas identitet i 20 av sakene, sier Nilssen til Dagsavisen.
Det er godt mulig herr Nilssen ikke er klar over det, men datalagringsdirektivet vil ikke være til hjelp med noe som helst som har med Hotmail-adresser å gjøre.
Som det fremgår av tidligere dekning av saken, er det snakk om at mannen chattet til barn via MSN og lurte dem til å ha video-samtaler hvor de utførte seksuelle handlinger for ham.
Datalagringsdirektivet krever ingen lagring tilknyttet slik bruk av video-chat, MSN, eller Hotmail.
Slik det er å forstå, besitter de 30 Hotmail/MSN-adresser til barn de ønsker å spore identiteten til. Hvordan har de tenkt at datalagringsdirektivet skulle hjelpe dem med det? Direktivet krever kun lagring av IP-adressen man benytter på nettet til en hver tid, og ikke hvilke IP-adresser man har vært i kontakt med.
Det finnes mye enklere måter å finne ut identiteten til personen bak en Hotmail-konto enn å spore opp IP-adressen den brukte, osv. Hva med å rett og slett ta kontakt med adressen, sende dem en e-post?
Stusser også over følgende resonnement:
- Barna som har blitt utsatt for overgrepene, trenger å bli funnet for å få hjelp og støtte. Det de har opplevd, er svært tabu- og skambelagt for dem, sier Nilssen.
Hvis disse guttene tror at de har utført seksuelle handlinger for en “jente” på chat, hvorfor i alle dager skal man oppsøke dem og informere dem om at det var egentlig en voksen mann som satt og så på dem? I dette tilfellet tar man ikke skade av det man ikke vet. Hva er hensikten med det?
