Datatilsynet har nå lagt ut pressemelding om at de fraråder implementering av datalagringsdirektivet. Tilsynet har både gode poenger, og mindre gode poenger. Jeg tar de gode først.
Utredningens gjennomgang av konsekvenser tar verken opp hvordan elektronisk kommunikasjon har endret seg etter at EU vedtok datalagringsdirektivet, eller hvordan vi kommer til å kommunisere i nær fremtid.
Som jeg har tidligere skrevet, virker det som politikere har laget datalagringsdirektivet fremfor dem som driver med teknologien det skal omfatte. Å holde styr på operatørbaserte tjenester som e-post og IP-telefoni gir ingen mening, spesielt når de fleste ikke benytter seg av disse – og iallfall ikke kriminelle som unngår å være tilbakestående.
Såkalte “cloud”-baserte tjenester har lenge vært den nye utviklingen, og dette kommer til å fortsette fremover. Videre vil dette flytte seg mer og mer over på tjenester utført fra mobil, som igjen unngår datalagringsdirektivets bestemmelser – og må gjøre det pga. tekniske og praktiske årsaker.
Dette gjenspeiles igjen i et annet poeng tilsynet kommer med:
Nødvendighetsvurderingen departementet har foretatt, er etter tilsynets vurdering så generell og ”sjablongmessig” at den ikke er forsvarlig.
Bare ut fra de dataene jeg sitter på som webutvikler, vet jeg at en rekke av opplysningene datalagringsdirektivet krever lagret vil være så godt som ubrukelige til etterforskning, eller at de er så enkelt å unngå at det er som å sette opp en demning for en bekk for å stoppe strømmen fra elven den går inn til. Det er et godt prinsipp å lagre kun det som trengs, og kortest tid mulig.
Og så var det de mindre gode argumentene Datatilsynet bruker:
- At staten iverksetter etterforskningstiltak som retter seg mot hele samfunnet, uten at det foreligger mistanke mot noen, og før det engang er identifisert et mulig lovbrudd, innebærer et paradigmeskifte i norsk strafferettstradisjon og kan ses som et uttrykk for at hele folket settes under mistanke, skriver Datatilsynet i høringsuttalelsen.
Det finnes ikke logikk i dette argumentet: det rettes ikke mistanke mot deg selv om data om deg registreres. Det rettes mistanke mot deg først når myndighetene fatter mistanke mot deg, og ber om å få dine data utlevert. Samme prinsipp gjelder for registrering av økonomiske transaksjoner, og sikkerhetskontroll på flyplassen: alle føres under samme kam uansett om de er mistenkt eller ikke. Bare fordi du må sende bagasjen din gjennom en røntgenmaskin betyr ikke at du er mistenkt, nemlig fordi alle må gjøre det.
Neste argument går litt på det samme:
Datatilsynet reagerer på at departementene begrunner datalagringen med at opplysningene vil være nødvendige for å frikjenne noen som er urettmessig mistenkt for alvorlig kriminalitet. Norsk strafferettstradisjon har holdt seg til prinsippet om at en borger er å anse som uskyldig inntil det motsatte er bevist utenfor rimelig tvil – den såkalte uskyldspresumpsjonen. Samme prinsipp er nedfelt i Den europeiske Menneskerettskonvensjon art 6.
Jeg tror Datatilsynet har misoppfattet dette argumentet litt. Poenget er at under en etterforskning, er det ikke uvanlig at det blir en rekke mistenkte personer i en sak, og at alle disse må sjekkes ut. Desto mer data det ligger tilgjengelig som kan brukes til å sjekke en person ut av en sak, desto raskere kan de sjekkes ut av saken. Etterforskningsarbeidet blir dermed mer effektivt, fordi man kan raskere komme frem til riktig gjerningsperson ved å forkaste andre mulige mistenkte.
I tilfeller der det foreligger gode bevis mot en person, kan det også hende at det gjennom datalagring vil finnes informasjon som motbeviser tidligere bevis, og dermed bidrar til at en person som er under mistanke må sjekkes ut av saken.
Hvis du kjører forbi et trafikkamera, og den registrerer at du har kjørt 50 km/t, mens en politibil samtidig har registrert deg ved 75 km/t, så er det bevis mot bevis og saken blir sannsynligvis droppet. Med kun informasjonen til politibilen, hadde utfallet blitt til noe annet.
Selvfølgelig er ikke dette et argument for å innføre trafikkameraer overalt i seg selv, men det betyr at datalagring kan faktisk bidra til å oppklare saker og være en kontroll mot andre innsamlede bevis som kanskje er feilaktige.
