Det er meget ironisk å lese mediedekningen av protestene mot Barack Obama i disse dager, fordi mediene er opprørt over at noen skulle finne på å sammenligne ham med Hitler og den slags. Glemt er alle dem som gjorde dette mot Bush nesten hele tiden han var president.
Glemt er også alle fantasiene om å drepe Bush.
Idag kjører mediene en sak om en bergensk rapper som har en låt hvor temaet er drapet på Siv Jensen. Ikke det faktiske drapet på henne, men et fantasidrap, hvor poenget er å fremheve grunner til at noen skulle ville drepe Siv.
Man så samme tendens mot Bush, med filmen «The Death of a President». Her forestilte man seg at Bush ble drept, igjen for å fremheve politiske poeng mot ham.
I julen var jeg i USA for å besøke familien min, og på nyttårsaften dro vi på et improv-show i Seattle. Kulturflokken i Seattle er selvfølgelig godt plassert på venstre side i politikken, og dette fikk selvfølgelig utspill i deres skuespill. I en av sketsjene var Sarah Palin en karakter hvor isbjørner og igloer også var et tema.
Sketsjen endte med drapet på Sarah Palin, skutt i stykker av en hagle på nært hold. Skytingen stanset ikke før lysene ble slukket for å avslutte sketsjen.
Gleden blant skuespillerene over dette var iøynefallende; gleden blant det venstreorienterte Seattle-publikumet over dette var ikke til å misforstå med sin voldsomme applaus. Til forskjell fra fantasidrapene på Siv Jensen og George Bush, var det ingen politiske poeng å spore – bare hat.
Ytringsfriheten må bevares, selv i tilfeller der man fremstiller drap på sine politiske fiender. Kultur er kultur, sier mediene og venstresiden – så lenge det er en konservativ politiker som blir drept. Noe annet er utilgivelig og utenkelig.
