Om det er noe jeg misliker svært mye her i verden, så er det når mediene forsøker sitt beste på å selge inn noe til publikum – til tross for at publikum virkelig ikke har interesse for det. Stella Mwangi er et slikt tilfelle.
Nå er hun igjen profilert av Dagbladet, som må være 3. gang på like mange år. Ingressen på artikkelen sier egentlig alt:
Den norske rapperen Stella Mwangi drømmer om å bli like stor som 50 Cent. Hun må bare få platekontrakt først.
Stella. Stella. Du har drevet på med dette her i mange, mange år nå. Mediene har løftet deg frem gang, etter gang, etter gang. Du fikk laget et album, som ikke solgte bra. Du fikk et par musikkvideoer på TV i Norge, men det gikk ikke så bra likevel.
Å bli like stor som 50 Cent krever at du, som rapper i mange år nå, klarer å lande en platekontrakt på egenhånd grunnet musikken din – ikke enda en profil i Dagbladet hvor du sutrer over at ingen skjønner geniet ditt.
For Stella, jeg skal love deg én ting: 50 Cent kom aldri til toppen fordi mediene hjalp ham.
50 Cent fikk kontrakt hos Columbia Records kun pga. musikken hans. Han ble skutt i ansiktet og overlevde, han ble droppet fra Columbia og svartelistet i bransjen pga. en sang om Koranen. Han ble oppdaget av Eminem – fordi han var flink.
Man blir ikke en 50 Cent bare ved å ville det og la seg profilere av venner og kjente i mediene. Les gjerne bakgrunnshistorien til 50 Cent, og du vil neppe se at han fikk noe omtale i pressen som løftet han fram.
Mediene skriver om han nå fordi han klarte å komme til topps på egenhånd fordi han var interessant for selveste Eminem.
Hvorfor skriver mediene om Stella Mwangi?
Ah, fordi hun er en svart jente som rapper. Ikke fordi hun er spesielt flink til det, men fordi hun har de “riktige” demografiske trekkene. Hun er blitt kvotert inn i vår oppmerksomhet fordi journalistene mener vi bør være interessert i henne.
Fungerer kvotering?
Ti år seinere gikk platedrømmen i oppfyllelse. I 2008 slapp hun debutalbumet med den treffende tittelen «Living for music». Hun ble hypa. Spådd en lysende karriere. Trodde hun sto overfor det store gjennombruddet.
Så kom kritikkene. Slakt. Terningkast én. Og så ble det stille.
Så hvorfor ble hun hypa? Hvorfor ble hun spådd en lysende karriere? Hvorfor trodde hun at hun sto overfor et stort gjennombrudd? Hvordan kunne det gå fra topp til bunn så fort?
Rasisme, mente manageren hennes da – noe Stella nå, nesten to år senere, sier hun ble flau over. Men hva ellers skulle forklaringen være? Manageren hennes hevdet da samtidig at hun hadde et svar klart på den dårlige anmeldelsen:
Ifølge manageren har Stella Mwangi allerede skrevet ferdig et utkast til tilsvar.
- Hun kommer til å svare heftig og kraftig. Dette tilsvaret vil vi ha publisert i sin helhet både i papirutgaven og nettutgaven av Natt&Dag. Når det går så langt som dette, bør artisten ha tilsvarsrett.
Stella hevder nå at hun ble så flau over dette at hun ville egentlig bare gå død på seg. Hvorfor har Stella aldri beklaget dette offentlig tidligere, hvis hun virkelig ikke var enig med det manageren henne sa?
Hvorfor stilte hun aldri opp for å prate for seg selv om anmeldelsene? Hun har ikke akkurat dårlig tilgang på pressen.
Men det er jo akkurat det eneste hun egentlig har, og har hatt, hele tiden. Anmelderne i Norge gav hennes musikk dårlige karakterer, og publikum har sagt seg enige ved å ikke kjøpe musikken hennes.
Hun gjør det visst bra i Kenya, så hvorfor ikke bare være fornøyd med det og satse der? Hvorfor skal man på liv og død kvotere henne inn i kulturlivet i Norge selv om det er opplagt at det er i beste fall laber interesse for hennes musikk?
Man legger opp til akkurat det samme med nye fjortis- og rosablogger «Voe». For det første er hun ikke en kjent blogger pga. det hun skriver, men fordi mediene hentet henne fram ifjor høst fordi hun var en fotogen blogger som var poppis blant de under 14 år. Nå skal hun visst bli popartist, ikke fordi hun er kjent for sine syngeferdigheter, men ja, fordi hun er nå en kjent blogger.
Når skal denne galskapen forsvinne? Nei, den kommer nok ikke til å forsvinne, selv om en tenåringsjente får drømmen sin knust, etter at mediene har lekt med henne som deres lille eksperiment.
Stella vet alt om det, hun har vært kvotekvinneafrikaneren de skulle se om de fikk til å bli noe. Og nå er hun i Dagbladet, igjen, for å snakke om at hun ikke har fått det til.
Ennå.
