11. desember 2008 ringte telefonen min brått kl 8 om morgen, noe som tilhører sjeldenheten. Var det noen på jobben som trengte hjelp med noe kritisk, tro? Jeg tok anropet, men det var intet svar å få på andre enden – stillhet.
Momentant etter jeg la på, ringte det igjen. Telefontrøbbel sikkert, tenkte jeg. Igjen, stillhet. En tredje gang på 3 minutter ringte det igjen, nå burde det vel fungere. Stillhet.
Etter det fjerde og femte anropet skjønte jeg at det ikke var jobben som ville ha tak i meg – men noe helt annet.
Men så sluttet det. Merkelig.
This is only a test
Kl 14.45 begynte det igjen. «Ukjent nummer» ringte meg konstant i gjennomsnitt en gang per minutt, og opp til flere ganger samtidig. Telefonsvareren min ble full innen de første timene med 30-60 sekunders beskjeder med, hva annet, stillhet. Mobilen min var utsatt for et DoS-angrep.
Hvorfor? Hvordan? Hva? Hvem?
Jeg ringte mobiloperatøren min, Telenor.
– Dette kan vi ikke hjelpe deg med, du må gå til politiet, sa Telenors kundebehandler. Det var ikke svaret jeg var ute etter, men jeg skjønte at Telenor ikke ville ha noe med dette å gjøre.
Et hjelpeløst politi
Etter å ha trasket ned til politistasjonen i Oslo sentrum ved Grønland, forklarte jeg saken for politidamen i skranken, som virket lettere forvirret av det hele. Jeg slo på mobilen for å demonstrere akkurat hvor ille det var – helt uvirkelig, var hennes reaksjon.
– Hva vil du at vi skal gjøre med dette? spurte politidamen. Politiet kunne jo ikke gjøre noe med dette, sa hun. Hva behager?
– Steng ned nummeret, bytt nummer, eller slå av mobilen en stund og se om det slutter, rådet hun. Hva faen?
Help me operator
Desperat etter en løsning som ikke involverte å legge meg fullstendig flat for telefonterroren, og den som ønsket å skremme meg, måtte jeg tilbake til operatøren, Telenor. Telefonnummeret mitt er et gullnummer, som jeg benytter i jobbsammenheng, og står på alle visittkort jeg har. Hvorfor skulle den som gjorde dette få vinne så enkelt?
– Det eneste vi kan hjelpe deg med er å stenge ned abonnementet og gi deg et nytt nummer, svarte Telenor på andre henvendelse.
Sorry, men det går ikke, sa jeg frustrert, og la meg uten svar på noe som helst. Mobilen fikk sove, den og.
Neste dag ringte jeg opp Telenor igjen, og gav meg ikke. Greit, sa de, det skulle sendes over til teknisk avdeling for å se hva de kunne gjøre om saken.
I mellomtiden hadde jeg lest litt på nettet om en forskrift som ble vedtatt i 2004, hvor man skal kunne reservere seg mot å få anonyme anrop på telefonen. Hvorfor hadde jeg ikke fått tilbud om dette fra Telenor?
One, Two, Three
Under lunsjen forsøkte jeg å gjøre det beste ut av det, og lekte litt med anropene som stadig vekk kom inn. Etter hvert fikk jeg satt tre av disse anonyme anropene i telefonkonferanse med hverandre sammen med meg.
Tre henvendelser til Telenor hadde det tatt å få noe som helst ordentlig reaksjon på denne merkelige aktiviteten. Vel, det var det jeg trodde, iallefall.
«Har fått svar fra teknisk avd, og de sier at eneste måte å finne ut hvem/hva som ringer til deg, er å kontakte politiet.»
Flott, tilbake der jeg startet, igjen. Og det ringer. Og ringer. Og ringer. Men ingen som er interessert i å faktisk prate med meg om grunnen til at de ønsker meg så vondt. Hva hadde jeg skrevet om på bloggen min nå, da?
Det var det, da. Jeg hadde jo nettopp stengt ned bloggen hos Dagbladet en måned tidligere, som lovet.
Forbanna gjør susen
Telenor ba meg gå tilbake til politiet, og det gjorde jeg. Politiet ble ringt opp, og jeg forklarte at jeg hadde vært der forrige dagen for å snakke om denne saken, og at de ikke hadde hjulpet meg. Når jeg skjønte at politimannen på andre siden forsøkte å kvitte seg med problemet sitt – meg – ble jeg sterkere i ordbruken.
Nei, jeg kalte han ikke noen navn som enkelte andre har forsøkt, men jeg ordla meg svært kritisk til politiets behandling av meg i skranken, og mente bestemt at det var bare tull at de ikke kunne hjelpe meg. Dere er jo politiet!!
OK, jeg skulle få snakke med noen, bare kom ned på stasjonen. Endelig!
Signed, sealed, delivered – and dropped
Etter en lang samtale med en etterforsker, et slags avhør om saken, var en anmeldelse av saken endelig i boks. Forholdets art: Telefonsjikane (§ 390a).
Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.
Etterforskeren var svært overrasket over omfanget av atferden til den som sendte utallige anrop til mobilen min – dette hadde han aldri vært borti før. Det vanlige var drama forbundet med samlivsbrudd, hvor man ble oppringt et par ganger dagen av en sjalu eller sur ekspartner. Aldri noe lignende det jeg opplevde – et slags distribuert angrep på mobilnummeret mitt.
Han svarte mobilen barskt, med advarsel om at politiet nå var på linja – uten at den som sto bak anropene brydde seg særlig om det. Anropene fortsatte. Og fortsatte.
Anropene pågikk helt frem til jeg dro til USA 15. desember, fire dager etter telefonangrepet hadde begynt.
Når jeg mellomlandet i København, sjekket jeg om anropene kom til å fortsette under hele juleferien. Ingenting. Stillhet. Aldri hadde jeg vært så glad for at noe eller noen ikke ringte meg.
Et par dager etter jeg hadde ankommet USA, ringte jeg opp politiet – de hadde jo gitt meg beskjed om å si fra hvis det kom nye opplysninger i saken som kunne hjelpe dem finne ut av det. Jeg fortalte at anropene stanset så snart jeg kom utenlands, noe som kunne være behjelpelig til å finne ut akkurat hva slags utstyr eller hvilken metode ble benyttet for å ringe meg opp.
Etter en fin juleferie kom jeg hjem i 2009, til et brev fra politiet. Sak henlagt.
The short arm of the law
Hva skal en egentlig gjøre når både mobiloperatøren og myndighetene rett og slett ikke gidder å gjøre noe om slikt som dette? Det hender jo ikke akkurat ofte; alle jeg hadde snakket med hadde aldri opplevd dette i deres karriere. Hvorfor kunne man ikke tatt akkurat denne saken og funnet ut av det? Hvorfor kunne ikke operatøren hjelpe meg i det hele tatt med å identifisere hvem som sto bak?
Ekomforskriften som Aftenposten skrev om i 2004 sier dette:
§ 6-1. Nummervisning
Tilbyder av offentlig telefontjeneste skal tilby nummervisning så langt det er teknisk mulig, økonomisk forsvarlig og ikke er i strid med krav fastsatt i eller i medhold av personopplysningsloven.
Anropende sluttbruker skal kunne reservere seg mot visning av eget nummer, dvs. A-nummer, både generelt og for enkeltsamtaler. Sluttbruker skal på forhånd kunne bestille avvisning av anrop hvor anropende sluttbruker har reservert seg mot visning av A-nummer.
Anropt sluttbruker skal kunne hindre visning av nummeret hvor anropet blir terminert, dvs. B-nummeret, herunder ved viderekobling.
Tilbyder av offentlig telefontjeneste skal så langt mulig gjøre data og signaler tilgjengelig for å sikre nummervisning via samtrafikk med andre tilbydere.
Reservasjonsretten etter annet ledd første punktum gjelder ikke for anrop til nødmeldingstjeneste, jf. ekomloven § 2-6. Reservasjonsretten kan innskrenkes midlertidig etter anmodning fra sluttbruker som anser seg utsatt for telefonsjikane. Tilbyder skal lagre anropende sluttbrukers identifikasjonsopplysninger og stille disse til rådighet for politiet i etterforskningsøyemed når vilkår for tilgang til slike data foreligger.
Tilbyder skal informere sluttbruker om rettigheter og plikter etter første, annet, tredje og femte ledd.
Det er spesielt en del av denne som er svært interessant for min sak, og saker som denne: «Sluttbruker skal på forhånd kunne bestille avvisning av anrop hvor anropende sluttbruker har reservert seg mot visning av A-nummer.»
Vil ikke dette tilsi at mobiloperatører må tilby muligheten for å skjerme seg mot anonyme anrop, slik det har blitt innført for fasttelefoni? Telenor tilbyr dette som en tjeneste for fasttelefoni og bredbåndstelefoni, til 25 kroner måneden – men ikke for mobiltelefoni.
Hvorfor tilbyr ikke Telenor og andre operatører dette for mobiltelefoni? Er det en teknisk begrensning? Er det høye kostnader involvert i å tilrettelegge for en slik tjeneste? Har de rett og slett ikke giddet å sette det opp for mobil?
Er ikke dette i strid med ekomforskriften §6-1?
Telenor og politiet forventet at jeg skulle gi opp, la den som brøt loven vinne, og overlevere mobilnummeret mitt til Valhall.
Nei, det er ikke slik samfunnet vårt skal fungere.
Hvis det skjer igjen, og hvis operatøren og politiet nekter å faktisk løse saken, kommer jeg til å gjøre det eneste som vil fungere: viderekoble anropene til en stakkars politiker eller kjendis sitt mobilnummer. Da blir det nok fart på sakene…
Kanskje Lady Gaga sitt mobilnummer, jeg hører hun ikke liker å få stadige telefonanrop.
