Stusser veldig på dagens kampsak for feminismen og de enslige hos VG, og tidligere Bergens Tidende.
En vestlandsjente gikk til sin bank, Hol Sparebank, og ba om boliglån. Hun fikk beskjed om at de ikke kunne tilby henne det lånet hun ønsket seg, og foreslo å skaffe seg en partner for å nå boligdrømmen.
Dette var visst helt feil råd å gi! Eh, hvorfor? Er det ikke helt naturlig og logisk?
Det synes ikke jenten, og heller ikke representanten fra Ensliges Landsforbund:
- Vi i Ensliges Landsforbund jobber mye for å bedre vilkårene for boligfinansiering for enslige. Når samfunnet er lagt opp for par, er det klart at en enslige stå bakerst i køen. I budrunder er det vanskelig å nå opp med bare en inntekt, sier Synnes.
På hvilken måte er samfunnet lagt opp for par, sånn generelt når det gjelder boligfinansiering? Ja, det er vanskelig å nå opp med bare en inntekt – hvis den inntekten ikke strekker til for den boligen man ønsker seg. Det sier seg selv. Har ingenting med om du er et par eller ikke.
Par har også vansker for å nå opp i budrunder, dersom de velger ut boliger som ligger på øverste grense av det de har råd til. Det kommer jo bare an på inntekten, betalingsevnen, og hvilken lånesum man ønsker å oppnå. Vanskeligere er det ikke.
Jeg kjøpte nylig bolig, på egenhånd, på én inntekt, selv om jeg har samboer. Ja, det tok en stund før jeg vant frem i en budrunde – men det er jo nettopp fordi jeg ønsket meg en bolig som kostet så mye at jeg ikke kunne slå i bordet med mer enn jeg fikk låne fra banken.
Og vet du hva? Bankmannen spurte meg faktisk om jeg hadde samboer, og om det da var mulig at jeg gikk sammen med henne for å få økt lånesummen.
Wow, for en feminist!
Skal man subsidiere enslige slik at de kan skaffe seg større boliger som de egentlig ikke har råd til? Jeg skjønner liksom ikke tankegangen her.
Hol Sparebank har vurdert betalingsevnen til denne jenten, som skattelistene viser hadde null inntekt og formue i 2008, og kommet frem til at hun ikke oppfylte deres krav til å få summen hun ba om. Hvorfor skulle de ville miste en langvarig bankkunde til en konkurrent for ingen grunn?
Jenten har kjøpt seg 30 kvadratmeters leilighet i Bergen Sentrum – ikke akkurat det billigste strøket i landet. Finn Eiendom viser at snittprisen der er i overkant av 37 000 per kvadratmeter. Hvis man antar hun har faktisk hatt 120 000 i egenkapital som hun forteller, tilsier det at leiligheten har kostet henne minst 1 230 000 kroner.
Når hun ikke engang hadde inntekt i 2008, og hun bare stiller med én inntekt, må hun ha minst en lønn på 400 000 i året for å kunne be om et lån på 1 200 000. Har hun det? Hva med betalingsanmerkninger? Studielån? Gjeld? Bil?
Det virker som mediene her ønsker at vi går tilbake til tilstandene som skapte finanskrisen, for å gjøre ting mer “rettferdig”. Jøss, det er jo akkurat det som skapte finanskrisen til å begynne med: en statlig innblanding i huslånsbransjen for å sikre vanskeligstilte lån de egentlig ikke hadde råd til – for rettferdighetens skyld.
Money talks, hvis du ikke har råd, så har du ikke råd. Det er ikke spesielt overraskende at en større bank som Postbanken er mer tilbøyelig til å gi lån enn en mindre bank som Hol Sparebank. Det kalles risikovurdering, og det er ganske sleipt å gå ut mot banken på denne måten når banken ikke kan gå ut med det økonomiske grunnlaget for avslaget.
Ikke rart at vi har TV-program som Luksusfellen som underholdning – folk aner jo ikke hvordan økonomi fungerer!
