Kjære nordmann, har du hørt om Jonathan Gruber? Nei, du har nok ikke det. Men hvis jeg stilte samme spørsmål om Armstrong Williams, i 2005, så er det stor sannsynlighet for at svaret ville vært annerledes.
Du bør ha hørt om begge to, men norske medier er ikke konsekvente i sin dekning av politiske skandaler i USA.
First things first: Armstrong Williams. I 2005 avslørte USA Today at den svarte kommentatoren hadde fått oppdrag av utdanningsdepartementet til Bush, som gikk ut på at han skulle prate om den tverrpolitiske No Child Left Behind Act på sitt program.
Loven ble vedtatt i 2001 nærmest enstemmig, og Bush kunne gledelig signere den i januar 2002 som en av sine første og største politiske seiere. I 2004 før Bush skulle stille til gjenvalg, ble Armstrong Williams altså hentet inn til å fremheve denne loven, en av få ting Bush hadde å slå i bordet med i 2004.
Senere konkluderte Government Accountability Office med at kontrakten med Williams var ulovlig – ikke fordi den fant sted, men fordi Williams ikke sa fra om den i sitt arbeid. Utdanningsdepartementet gav Williams en interessekonflikt, og denne burde han ha sagt fra om til sine seere.
Journalisten, Aftenposten, og VG skrev om denne saken på nett; VG og Dagbladet skrev om den i papirutgavene sine. Vinklingen fra disse om dette er som man kunne forvente av omtale av George W. Bush: jo skeivere, jo bedre.
VG-netts Kim Riseth var ikke nådig, og omtalte det som propagandavirksomhet:
Utdanningsdepartementet i den amerikanske Bush-administrasjonen betalte for å få laget TV-reportasjer der president George W. Bushs omstridte utdanningsprogram fikk toppkarakteren A+.
Riseth omtaler loven konsekvent som Bushs lov, og at den var “omstridt” – og skriver aldri at den ble vedtatt nærmest enstemmig av kongressen, med selveste den progressive løven Ted Kennedy som hovedsponsor. Propagandavirksomhet, indeed.
Dagbladet ville ikke la seg slå av VG, og skrev like gjerne en artikkel med overskriften: Hvitt hus, hvite løgner. Journalist Andreas Wiese, som Riseth i VG, sparte ikke på kruttet:
Det er selvsagt mye enklere å lage nyhetene selv, enn å påvirke journalistene til å skrive riktig. Hvis man ikke har skrupler, er jo alt lov. Så president Bush, som mener seg på parti med gud, sannheten, og alt som er godt, tillater seg alle propagandagrep. Og konservative amerikanere kan trives i en kokong der de kan stole på nyhetene sine, stole på at de er kjøpt og betalt av alle presidentens menn.
Harde ord, som de fleste vil være enig med er velfortjente – Bush sine menn burde spart seg for denne propagandavirksomheten. Men gjelder det samme for Obama?
Helsereformpropaganda
Der Bush ønsket å fremheve en tverrpolitisk suksess fra tidlig i hans første presidentperiode når han stilte til gjenvalg mange år senere, ønsket Barack Obama i 2009 å fronte helsereformforslagene til demokratene. Bush ønsket å skape blest rundt en lov allerede vedtatt; Obama ønsket å selge inn en reformpakke som publikum og kongressen var skeptisk til. Bush hadde tverrpolitisk enighet rundt loven han ville rose; Obama hadde tilnærmet null støtte fra andre enn eget parti for sitt lovforslag.
Hva er verre: å spre propaganda om en lov for å vinne gjenvalg, eller å spre propaganda om et lovforslag for å sørge for at den blir vedtatt – et lovforslag som ville ramme en hver amerikansk statsborger?
Jonathan Gruber er en helseøkonom som var ute i mediene masse ifjor for å spre godord om Obamas helsereform. Obama og demokratene fremhevet han som en uavhengig ekspert man burde lite på, et sterkt kort i deres hånd for at man burde gjennomføre denne reformen. Gruber har vært en “go-to-guy” for demokratene helt siden han jobbet for Clinton på 90-tallet.
Under den meget viktige og altomfattende debatten om helsereformen, ble Gruber ofte omtalt og henvist til som en uavhengig ekspert. Venstresiden – ja, venstresiden – var i harnisk over reformen og at demokratene forsøkte å benytte Gruber som en uavhengig stemme.
Ved Huffington Post skrev Jane Hamsher hvordan alt hadde foregått, hvordan Grubers analyser ble benyttet ukritisk og omtalt som objektive og uavhengige, mens ingen noterte at Gruber hadde en aldri så liten interessekonflikt.
Gruber hadde nemlig fått en heftig konsulentkontrakt fra Health and Human Services for å jobbe med nettopp Obamas helsereform.
Men Det hvite hus dyppet pennen sin i Grubers analyser igjen, og igjen, og igjen uten å opplyse om at han faktisk var under kontrakt med staten for å jobbe med reformen han omtalte. En typisk måte å fremstille Gruber på var:
Jonathan Gruber, PhD, a MIT Economist who has been closely following the health insurance reform process, issued a compelling new report based on data from the non-partisan Congressional Budget Office.
Han var visst bare tilfeldigvis helt enig med Obamas helsereform, og hans analyser underbygget alt Obama ville si om den!
Glenn Greenwald, en av de mest toneangivende progressive bloggerene i USA, hadde dette å si om saken:
…the indisputable fact is that Gruber was running around publicly and favorably commenting on the President’s health care plan — while the White House and its allies were centrally relying on him and characterizing him as an “objective” analyst — at exactly the same time that the administration, unbeknownst to virtually everyone, was paying Gruber many hundreds of thousands of dollars. The DNC alone sent out 71 emails touting Gruber’s analysis without even once mentioning the payments. Those are just facts.
Demokratenes leder i senatet, Harry Reid, fremmet Grubers analyser fremfor senatet og solgte mannen Gruber til dem:
Just a few days ago an MIT economist–one of the Nation’s foremost economists–a man by the name of Jonathan Gruber, analyzed our bill and concluded it will help Americans pay less and get more. He found that while the cost of private insurance continues to rise at extremely rapid rates, those who use the new health care insurance changes we propose will save hundreds, and in some cases thousands, of dollars per year per person.
Nancy Pelosi, demokratenes leder i kongressen og Speaker of the House, den som tar over som president dersom både presidenten og visepresidenten blir borte, fremhevet Grubers analyser – uten å nevne hans kontrakter med Obamas helsedepartement.
Washington Post og New York Times publiserte kommentarer fra Gruber om helsereformen – uten at hans forbindelser til staten ble gravd frem eller oppgitt.
Resultatet av alt dette var at Grubers analyser, som viste store fordeler med Obamas helsereform, ble omtalt og fremhevet som uavhengig forskning som man burde høre på, av en av landets fremste helseøkonomer, en MIT-professor! Analysene ble benyttet for å selge inn amerikanere på ideen at helsereformen kom til å spare landet penger i det lange løp, og at prisene på helseforsikring kom til å gå ned.
Målet med Gruber-propagandaen var å overtale skeptiske amerikanere og deres representanter i kongressen om at helsereformen burde vedtas – en helsereform som ville ramme hver eneste amerikaner, og en stor del av USAs økonomi.
Det fungerte, helsereformen ble vedtatt – så vidt – selv om amerikanere flest er skeptiske til den. Siden demokratene kontrollerer begge kamre av kongressen, er ingen granskninger foretatt for å finne ut om Obama-administrasjonens bruk av Gruber var lovstridig.
Responsen i norske medier
Hvis du sitter der nå og lurer på hvorfor i alle dager du aldri har hørt om denne saken, så kan du takke norske medier. Jonathan Gruber dukker ikke opp i arkivene til norsk presse – i det hele tatt. Et nyhetssøk hos Kvasir gir null relevante treff, og hos Retrievers søk av norske papirarkiv, får man ingen som helst treff.
Hvorfor har norske medier vært fullstendig uinteresserte i en skandale som lignet sterkt på de som ble skrevet om aggressivt under Bush? Er det ikke problematisk at Obamas administrasjon fremhevet en ekspert for å overtale publikum om hans lovforslag uten å nevne at eksperten var deres egen konsulent?
Hvor ble det av Wieses kraftige ord om skrupler, propagandaknep og påvirkning av mediene? Hvor ble det av Riseths heseblesende henvisninger til propagandavirksomhet?
Jeg tipset Aftenposten, VG, og Dagbladet om denne saken gjennom deres tipslinjer. Jeg spurte Andreas Wiese hvorfor han ikke hadde skrevet om denne saken, der han var særdeles interessert og engasjert i en veldig lik sak under Bush:
@AWieseDagbladet 26. mars 2005 skrev du om Armstrong Williams og Bush; når skal du skrive om Obama og Jonathan Gruber? http://bit.ly/dfWMXF
Wiese svarte:
@GeorgeGooding Interessant sak. Williams var interessant for meg fordi han var proff komm, deretter på oppdrag fra adm.
Interessant sak, men ikke interessant nok til å skrive om den, gitt. Wiese forklarte videre når jeg presset ham på det:
Denne saken er litt annerledes. Men at mannen skulle opgitt dette er opplagt. Int. at tidsskriftet presset fram infoen, ikke andre
Saken er annerledes på den måten at et rødt eple og et grønt eple er forskjellige typer epler.
Men for en eller annen grunn, var kun Bush sitt eple interessant å skrive om, ikke Obama sitt – selv om Obamas eple hadde langt større konsekvenser for amerikanere og ble benyttet på en helt annen måte.
Kanskje han bare nikket videre med Paul Krugman (en av Obamas største tilhengere hos New York Times) når Krugman skrev:
The truth is that this is no big deal.
President Obama gav en kontrakt til en økonom som leverte fordelaktige analyser for presidentens helsereform, analyser som ble presentert av vennligsinnede journalister og kommentatorer, demokratenes partiorganisasjon, demokrater i kongressen, og Det hvite hus som uavhengige analyser, benyttet til å selge inn en av de største lovforslagene i amerikansk historie, for å gjøre den mest omfattende endringen i helsepolitikk i USA noensinne, til et skeptisk publikum.
No big deal.
