Et av de viktigste paragrafene i Vær Varsom-plakaten er § 3.2:
Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Dersom anonyme kilder tas i bruk, eller redaksjonen tilbys eksklusivitet, må det stilles særlig strenge krav til kildekritikk.
Ifølge PFU-basen har det vært 242 brudd på denne paragrafen, som kun blir slått av § 4.14 som gjelder samtidig imøtegåelse, med 305.
Forrige uke klagde jeg Aftenposten inn for PFU for nettopp å ha brutt denne paragrafen i deres artikkel om skolepensum i Texas. Aftenpostens siste svar til meg var følgende fra etikkredaktør Morten Abel:
Vi har tidligere svart deg at opplysningene i artikkelen er basert andre kilder enn originaldokumentene, bl.a. den britiske avisen Independent. Det er nok slik i alle aviser i verden, at det er saker som ikke er basert på primærkilden, men på andre mediers dekning. Ideelt sett burde alt sjekkes mot primærkilden, men i det praktiske liv er ikke det overkommelig. The Independent er en anerkjent avis, og vi gjør det klart at den er en kilde i saken.
Denne diskusjonen er med dette avsluttet fra vår side.
Notér følgende påstand fra Abel, som jeg tror mange andre journalister og redaktører stiller seg bak:
«Ideelt sett burde alt sjekkes mot primærkilden, men i det praktiske liv er ikke det overkommelig.»
M.a.o. fraskriver Aftenposten seg et hvert ansvar iht. § 3.2 i Vær Varsom-plakaten – fordi det ikke er “praktisk overkommelig”.
Bloggere isteden for § 3.2?
Så hvis pressen mener at det ikke er mulig for dem i deres arbeid å kontrollere opplysninger de publiserer, hvem skal gjøre det da? Stemmer det at journalistene ikke har en praktisk mulighet til å kontrollere opplysningene de setter på (digitalt) trykk?
Hvordan har det seg at jeg klarte det Aftenposten ikke kunne, da?
I et vedlegg til PFU, har jeg gått gjennom en rekke av påstandene Aftenposten enten kopierte (og feilsiterte) fra The Independent, eller diktet opp helt selv. De aller fleste av disse tok det ikke mer enn 5 minutter å sjekke.
Primærkilden i denne saken var de offentliggjorte endringsforslagene til Texas’ skolestyre, i form av PDF-dokumenter. Ved å foreta ordsøk gjennom disse, får man raskt bekreftet eller avkreftet de fleste av påstandene som Aftenposten kopierte fra The Independent. Er ikke dette praktisk overkommelig?
Hvor lav standard er det egentlig hos avisene hvis de ikke klarer å bruke 15 minutter på å kontrollere opplysninger de kopierer fra andre medier? Er det egentlig snakk om at det ikke er praktisk å gjøre det, eller handler det egentlig om at det ikke er beleilig å ødelegge en fin sak man har funnet ved å faktasjekke den?
Kan ikke Aftenposten forventes i det minste å utføre en stikkprøve og kontrollere videre hvis man finner feil?
Som graveblogger vet jeg selv at mange potensielle innlegg blir ødelagt av en faktasjekk eller to. Hvis jeg hadde hatt holdningen til Aftenposten, hadde det blitt publisert mange fler innlegg her på bloggen, men da hadde andelen av dem som hadde feil gått opp betraktelig.
Uansett, i denne saken, er det ingen grunn til å akseptere Aftenpostens unnskyldninger, og deres uvilje til å fikse på en artikkel i etterkant av publisering de da vet er feil. Om Nicolai Heyerdahl i Aftenposten hadde ventet en dag eller to med å publisere denne artikkelen, hadde det ikke hatt noe å si. Det var ikke en tidsavhengig nyhet, og så vidt jeg har funnet, er det kun Aftenposten som har omtalt saken.
Må bloggere erstatte Vær Varsom § 3.2 som garanti for at mediene kontrollerer opplysninger?
En stund siden registrerte jeg domenenavnet 5t.no med hensikt om å opprette en nettside som formaliserer ideen om en femte statsmakt. Hvis Aftenposten og andre riksmedier mener at de ikke lenger kan kontrollere opplysninger de publiserer, er det på høy tide at en femte statsmakt holder dem i ørene. For jeg tviler på at PFU kommer til å gjøre noe om dette.
Sett opp mot den ferske skandalen rundt anklagelsene mot Julian Assange av Wikileaks, er det på høy tide at oss borgerjournalister gjør noe for å snu en stygg trend.
