Undertegnede er ingen jurist, men kjenner til rettsprinsippet om at man ikke skal forklare seg falskt for retten, og at man i USA kan straffes for å gjøre nettopp dette. Bill Clinton ble tatt for det, Dick Cheneys stabsjef Lewis “Scooter” Libby ble dømt for falsk forklaring. Man skal vel ikke snakke usant for retten i Norge heller, regner jeg med.
Det er ikke en anklage jeg tar lett på å komme med, men jeg mener at Dagbladet helt klart har forklart seg falskt for retten som nettopp dømte dem til å betale en bot for å ha æreskrenket Erik Schjenken. Det er flere forskjellige deler av Dagbladets forklaringer for retten jeg mener er fullstendig uforenlig med både fakta som er offentlig kjent, og kanskje viktigst av alt, fakta som Dagbladets redaksjon har hatt siden høsten 2008.
19. oktober 2008 publiserte nemlig Dagbladet en kommentar jeg skrev med tittelen «Vitnene som ikke ble hørt» hvor jeg påpekte faktafeil hos Iffit Qureshi, en av avisets spaltister. Grunnlaget jeg jobbet ut fra var nemlig at vitneavhørene i saken ikke underbygget den versjonen av saken Qureshi og Dagbladet hadde fremstilt. Tvert imot, viser vitneavhørene at Alis venner underslo fakta og samkjørte en feilaktig historie for politiet, og det var disse Dagbladet og andre medier bygget sin forståelse på.
Dagbladet har siden høsten 2008 var i besittelse av vitneavhørene; akkurat derfor er deres påstander i rettsaken med Erik Schjenken påfallende i deres uredelighet. Jeg tar for meg bare en av disse påstandene til å begynne med. På slutten av side 14 av dommen heter det fra Dagbladets side:
Vitnene er ganske samstemte om det faktiske. De er samstemte om at ambulansemennene skulle ha tatt med seg Ali Farah, de er samstemte om at tissingen på plassen må ha hatt sammenheng med hjerneskade og de mente alle at rus ikke hadde noen betydning for hendelsesforløpet eller for plikten til å ta Ali Farah med seg.
Med en gang jeg leser “vitnene er ganske samstemte” ringer det bjeller av alle slag, ikke bare fordi jeg vet det ikke stemmer, men fordi det generelt i slike saker ikke pleier å stemme. Noe av det vanskeligste i politiarbeid er at vitner er ofte veldig upålitelige, at det ofte er svært store avvik mellom hva forskjellige vitner hevder å ha sett, og naturligvis mange vitner som strever med å skille hukommelse fra det de har hørt av andre.
Spesielt sistnevnte viste seg å være et problem i denne saken, fordi media fra første stund utropte rasisme som årsak, før politiet hadde fått mulighet til å snakke med alle vitnene. (Dette antar jeg var en utspekulert strategi fra Kohinoors side, å få til en forhåndsdømming av ambulansesjåførene gjennom kontaktene hennes i pressen, slik at vitnene skulle tro de husket ting som egentlig var blitt hevdet i pressen. Men det er en digresjon til en annen gang…)
Hjerneskadet tissing?
Ganske så bastant hevder Dagbladet at vitnene var samstemte om at tissingen Ali Farah gjorde den dagen “må ha hatt sammenheng med hjerneskade”. Tidlig i dekningen av saken, påstod man at Ali hadde tisset på seg, fremfor å ha stått opp og tisset fra seg. Sykepleiere mente at siden han skal ha tisset på seg, var dette et tegn på hjerneskade, og da var reaksjonen til ambulansesjåførene totalt uforsvarlig.
Sannheten viste seg å være at Ali sto opp og tisset fra seg, og traff minst en av sjåførene mens de holdt på å hjelpe han bort til ambulansen. Altså, man kunne ikke forstå urineringen hans som tegn på hjerneskade. Men nå, mange år senere, mener Dagbladet altså det motsatte, at alle vitnene mente tissingen måtte ha sammenheng med hjerneskade.
Så hva sa egentlig vitnene om tissingen, og hvorvidt den hadde sammenheng med hjerneskade?
Ikke engang Ali Farahs samboer Kohinoor sa at tissingen måtte ha sammenheng med hjerneskade, men sa at hun mente dette var tegn på at han ikke var ved sine fulle fem. De fleste vitner som sa noe om sammenhengen mellom tissingen og forfatningen til Ali, sa at det virket som han ikke hadde helt kontroll, at han var preget av å være hardt skadd.
Kun ett vitne – ett – sa at noen mente at hjerneskade var en mulighet, men vitnet ville ikke si at det var ordrett det han hørte. Vitnet avga denne forklaringen 16. august 2007, da hjerneskaden som senere ble påvist hos Ali Farah allerede hadde blitt skrevet om i pressen.
Dagbladets påstand om at vitnene var samstemte om at tissingen skjedde pga. hjerneskade er overhodet ikke riktig, noe de vet selv fordi de har dokumentasjonen. Denne påstanden støttes av absolutt ingen fakta eller dokumentasjon.
Om dette eksempelet gir grunnlag for å snakke om falsk forklaring vet ikke jeg, men det er iallfall under en hver tvil at Dagbladet har forklart seg mot bedre vitende i denne rettssaken. Senere i uka tar jeg for meg påstanden om rus.
Ali Farah, oppreist med ryggsekk; foto: Øyvind Låte
